kristinskaare.no

 

ER

    ”ER” er en instrumentalplate med Kristin Skaares flygel i sentrum for alt som skjer. Produksjonen har rom nok i seg til at lytteren kan bringe noe av sitt eget med seg inn i musikken. Så mange innspillinger nå lages med tanke på å "skyte gjennom" i radiospilling. Dette er en produksjon som går en litt annen vei. Den er mikset av Kai Løland som har tatt vare på dynamikken og unnlatt å bruke komprimering og andre teknikker for å pakke sammen og mette lydbildet.

    «Jeg har gått inn i et stille rom, søkt å høre hva som oppstår i meg utfra en stillhet», sier Kristin om sitt nye prosjekt. Hun har i over 20 år fått regelmessig undervisning i meditasjonslære, men går ikke med på å kalle musikken sin for ”meditasjonsmusikk”. Likevel nekter hun ikke for at den er meditativ.

                                                                                   Kristin Skaare

Kristin Skaare lar flygelet si det: «Ingen vinner frem til den evige ro som seg ei veldig fremtrenger.»

Både av plateomtalen og tidvis også av musikken kan en ledes til å tro at Kristin Skaares tredje soloplate er laget for å gi lytteren ro. Ja, i lange partier er musikken rolig, mot det meditative og tangerer ambient-sjangeren. Ambient er musikk som tidvis kan oppfattes som bakgrunnsmusikk, men som nettopp ikke er likegyldig og heller ikke er uten mothaker eller usikkerhet.

Intenst. Tittelsporet «Er» bygger på salmen «Ingen vinner fram til den evige ro». Salmen tar utgangspunkt i Jesus-ordene om å kjempe for å komme gjennom den trange dør.

På forrige plate Var hadde hun med seg tromme og bass. Nå har hun følge av bratsjist Ole Henrik Moe og Erlend Dahlen på perkusjon. Tittelsporet starter i bratsjens urolige friksjoner, og veien er kort til en intens bearbeidelse av salmetonen. Skaare har skrevet korte kommentarer til hvert spor. Om «Er» står det: «Det er kraft i sannheten. Et ærlig til stede øyeblikk, eller bare et blikk, for den del, kan ha kraft til å forandre et liv for alltid.»

22. juli. Selv om de fleste sporene er Skaares egne, setter hun kjente melodier i ny tjeneste. «Til ungdommen» har hun forsynt med et in memoriam. Den intense kampsangen toner som en inderlig klage fra hennes flygel. «Komme hjem» kaller hun sin frie versjon av «Barndomsminne fra Nordland» (Å, eg veit meg eit land). Den er også spilt inn under påvirkning av 22. juli-infernoet. Melankolien får slippe til, og melodien får bære både fortvilelse, lengsel og trøst.

Tangentanslagene hennes taler tydelig: Musikken hennes er vakker, men uten å være pen. På sporet «Ømt» kan du høre fløyelsmyke berøringer tett fulgt av det insisterende som får flygelet til å skingre av klang. «Også ømheten har smerte i seg», skriver hun.

Er er musikk som berører, ikke bedøver.

Arne Guttormsen, Vårt Land

Urovekkende vakkert

Foto: Morten Gjerde

Foto: Olav Solvang

LAST NED DIGIBOOKLET SOM PDF Kristin_Skaare_booklet.pdf

Mange lager plater for å nå ut. Kristin Skaare håper hun kan nå inn, så lytteren kan gripe et sant øyeblikk.

Den erfarne musikeren tror musikken på Er også kan tøye øyeblikksopplevelsen, og vare en stund. På tredjeplata si har hun prøvd å lage toner som kan gi ettertanke og sjelefred, men og- så kraft og vitalitet. Kan plata få noen til å stoppe opp og merke stillheten midt i musikken, er det flott. For meg er stillhet og kontemplasjon blitt en berikelse og en viktig del av hverdagen.


Pust i bakken. Den forrige plata, Var; var en titt i bakspeilet, der blant annet barne- og ungdomstiden i kirker og bedehus fikk henne til å hente fram et knippe salmer og åndelige sanger. Dagsavisens Roald Helgheim mente det var «den vakraste plata den hausten». Denne høsten er det tilstedeværelse i nuet som er hovedpulsåren.

– Vi kan oppleve de stille øyeblikkene alene eller sammen med andre. Det er uansett den enkeltes opplevelse som er viktig: Det å kjenne at man eier øyeblikket og ikke er i lomma på noen. I et informasjonssamfunn med et massivt påtrykk fra alle kanter, tror hun det er lett å bli stresset og miste seg selv litt. Det virker som det er en tid hvor illusjoner brister og står for fall. Da er det smart å ta en pust i bakken.


Forskjellige opplevelser. Hennes egne pustepauser er ofte blitt tatt i selskap med egne sjele pleiende pianotoner. Det er i dette stille og melodiske rommet hun nå inviterer folk inn.

– Rommet du beskriver kan høres litt privat ut?

– Det er et åpent rom, nettopp for å gi plass til våre ulike opplevelser. Jeg har ikke noe med å definere andre menneskers virkelighet. Musikk kan gi folk helt forskjellige opplevelser, også avhengig av livssituasjon.

Hun har erfart hvordan den samme musikken for noen kan gi en opplevelse av lys, mens den for andre kan fortone seg mørk.

– Derfor er ikke musikken på Er noen fasitmusikk verken for bestemte anledninger eller bestemte mennesker. Ett menneske kan oppleve samme musikk helt forskjellig fra en tid  til en annen. Vi forandrer oss, og tiden forandrer seg.


Musikk som berører. Hun minner om visdomsordet som er trykket inni platecoveret: «Når det som er, er det som er, er det som er ikke lenger det som er»

– Med et så vagt tidsaspekt, og så mange opplevelsesvarianter, kan intensjonen med plata virke ambisiøs?

– For meg er det så enkelt som at hvis noen blir berørt av musikken min, blir jeg glad. Og det er ingen forutsetning at lytteren forstår seg på musikk.

– Hvorfor ikke?

– Jeg tror det melodiøse finner veien til hjertet. Så kan tråden jeg har trukket fra den mer krevende samtidsmusikken, bli noe man forhåpentligvis blir nysgjerrig på. Den kombina- sjonen tror jeg er virkningsfull. Det kan også være smart å gi musikken litt tid for å komme inn i den.

– Er den nye plata en videreføring fra den salmepregede forrige plata?

– Platene Var og Er henger sammen. Det er ingen motsetning mellom dem, og salmene  vil alltid være en del av meg. De sitter i ryggmargen.


Kirkelige rom. Som halvt nordlending føltes det naturlig å ha med «Barndomsminner  fra Nordland». Et minneprogram  etter 22. juli 2011, grep henne så sterkt at «Til ungdommen» også ble et naturlig valg.

– Opplevelsen gjorde noe med meg, som med de aller fleste andre også Det kan virke som vi som bor i Norge kom nærmere hverandre, med alle ulikhetene våre.

Musikeren la merke til hvordan kirken ble et felles samlingspunkt midt i sjokket og sorgen. Det overrasket henne ikke. Hun bærer selv med seg trygge og meningsfulle opplevelser fra kirkelige rom, og er glad for det fundamentet. Derfor er det også salmer i hennes meditative rom, hvor bønn er et naturlig element.

– Før kunne kombinasjonen meditasjon og bønn bli sett på som en vanskelig øvelse, men slik er det heldigvis ikke lenger.

Flygeltoner
for sjelen

Musikere som spiller på ER:

Ole Henrik Moe, bratsj

Kari Rønnekleiv, fiolin

Erland Dahlen, perkusjon

«En vidunderlig plate»
Jan Granlie, Jazznytt.

Da Kristin Skaare kom med sin forrige innspilling, «Var», for noen år siden, trakk vi fram superlativene. Her samarbeidet hun i hovedsak med jazzmusikere som Jon Christensen, Bjørn Kjellemyr og Erlend Dahlen, og plata ble raskt undertegnedes julefavoritt. På hennes nye «laser» er bare Dahlen igjen fra forrige innspilling. Med bruk av bratsj og fiolin i stedet, får vi et enda mer lyrisk uttrykk, og hun beveger seg litt lenger vekk fra det som tidligere kunne tendere til jazz og over i et mer klassisk uttrykk.

    Det starter omtrent slik det sluttet på «Var». Skaares egen «Her», er et mesterstykke i lyrisk pianospill med et vart komp. Det fortsetter med «Sommer», som er akkurat så duggfrisk og vakker som en sommermorgen kan være. Vi ser nærmest for oss sola som prøver å trenge seg gjennom løvverket i treet utenfor kjøkkenvinduet, mens vi nyter morgenkaffen. Skaare fortalte på lanseringen av plata, at hun satt og jobbet med plata i tiden rundt 22. juli for to år siden. Og da føltes det helt naturlig for henne å gjøre sin versjon av Mortensens sterke - «Til ungdommen», som et minne om de tragiske hendelsene denne dagen. Og for en versjon det er blitt! Skaares lyriske sinn skinner gjennom hele veien, og hennes improvisasjoner rundt melodien gjør den nesten sterkere enn originalen.

    «Ømt» er en fin kontrast til de tidligere låtene. Den er dyster, og passer perfekt etter «Til ungdommen». Og det er på denne låta hun nærmer seg den moderne, klassiske musikken mest. Mens jeg lytter kommer jeg til å tenke på den estiske komponisten Arvo Pärt, uten at jeg helt forstår hvorfor, men det er noe med stemningen.

På «Komme hjem» er vi i det nasjonalromantiske hjørnet. Låta med undertittelen «Barndomsminne fra Nordland» er Skaares frie variasjoner over «Å eg veit meg eit land», og hun gjør det så vakkert at lukker vi igjen øynene, så ser vi Lofotveggen eller de syv søstre i bakgrunnen.

    «Yr» er akkurat det tittelen antyder. Det er tidlig, morgenduggen legger seg litt tett, som Obelix ville sagt. Det ser ut til å bli en lang morgen, noe improvisasjonene rundt Holländers «Ich bin von Kopf bis Fuss aus Liebe eingestelt», som lurer i bakgrunnen tyder på. Skaare har full kontroll over de «blå» tonene i improvisasjonene. Hun er mange steder på en gang, men uten at det blir kunstig eller unaturlig. Det er bare så vakkert, så vakkert.

    I coveret står det litt forskjellig hva neste låt heter. På baksiden har den fått tittelen «Er», mens i innercoveret står det at det er låt nummer ni, «Vår flues kirke» som nå kommer. Men det spiller ingen rolle. Det viktigste er at musikken gjennomgående er lyrisk, vakker, morsom og helsebot for en trøtt og sliten kropp som de siste dagene har fått altfor lite søvn.

    Og det er ikke ferdig med dette. Vi får «Hvileskjær», som tar oss langt inn i skogen, eller ut på en speilblank skøyteis. Skaares trekkspill er som en langsom, argentinsk tango der den tar oss gjennom landskapet. Og det hele er usigelig vakkert, før «Vår flues kirke», eller «Er» gir bud om at vi nærmer oss slutten. Lytter vi nøye på låta, tror jeg vi kan fastslå at dette er «Vår flues kirke», for summingen av fluer imiteres på beste vis av strykerne. Jarrett lurer i det samtidsmusikalske og nasjonalromantiske, før Kristin Skaare og hennes musikere går inn for landing med komposisjonen «Vår». En vakker, intim og famlende avslutning på ei strålende plate i skjæringspunktet mellom jazz, romanser og samtidsmusikk. De andre musikerne er i hovedsak med for å forsterke og utdype Skaares komposisjoner og tanker på denne plata. Det er hennes sterke spill som hele tiden står i fokus. Av og til beveger hun seg inn i jazzland med små, vare skritt, som fester seg i hjernebarken og vi blir litt satt ut. Kristin Skaare har rett og slett laget en vidunderlig plate som sammen med hennes forrige utgivelse «Var» vil surre og gå i heimen hele jula, og langt ut på nyåret.