VAR
Å forelske seg i en enkel melodistrofe skjer bare en sjelden gang. Som i åpningen på Miles Davis «Kind of blue» albumet. På Kristin Skaares nye plate er det den første i åpnings-salmen «Jag kan icke rakna dem alla» som setter meg ut. Vakrere pianospill er det nesten ikke mulig å finne, kanskje med unntak av en og annen «vridning» fra Keith Jarretts «The Køln Concert».
Sammen med den alltid fremragende bassisten Bjørn Kjellemyr og en alltid raslende Jon Christensen gjør de den svenske salmen til en ren nytelse - også for oss som ikke er så opptatt av Gud og de greiene der. Og slik fortsetter det. Den kjente "Det er makt i de foldede hender" behandles på Jarrettsk vis, med mye improvisasjon og "lek" med den vakre melodien, før Skaares egen "Meditasjon" tar over.
Et stykke solo piano som svever så vakkert og lett at det er umulig å ikke forelske seg pladask. Skaare hadde fått låne Kulturkirken Jackob hele juli i 2000, og på den tiden kom "Meditasjon" til, og jeg skulle gitt mye for å sitte alene i det dunkelt opplyste kirkerommet å høre denne utrolige vakre og enkle komposisjonen. Kristin Skaare må være et godt menneske som skriver slik musikk! Egil Hovland bidrar deretter med sine "Sakrale virvler". Her er den satt sammen med en fransk missale fra 1500-tallet; "Veni, veni, Emmnuel", og det er så vakkert, så vakkert. "Skaarungen" er nok en Skaare-komposisjon som er nesten like enkel i formen som "Meditasjon" og nesten like vakkert sammensatt. Av og til tar jeg meg i å lure på hvordan i all verden det er mulig å sette sammen et antall toner så vakkert som enkelte, utvalgte pianister klarer det.
Tekstene i coveret om "Skaarungen" er som følger; "Skaarungen var et undrende barn". Enklere og mer presist kan det nesten ikke sies. Komposisjonen "Varsom" er ifølge komponisten en salme som er like mye beslektet med Elvislåta "I can`t help falling in love with you" som "O bli hos meg" og kombinasjonen funker perfekt. Salige "Aage Samuelsen goes jazz" må være en ny stilart innenfor jazzen, som ingen kunne drømme om mens Broder Aage var blant oss. Kristin Skaare tar her frem trekkspillet og gjør en nydelig, Sør-Amerikansk versjon av "Å Jesus du som fyller alt i alle" sammen med Kjellemyr og Dalen. Et fint brudd i plata og som på en måte er nødvendig for å holde på lytteren gjennom alt det vakre. "Leid milde ljos" gjøres med Kjellemyr og Christensen hvor alle tre bidrar med usedvanlig deilig musikk. Kjellemyrs utrolig store ører og evne til å lytte på de rundt seg er enestående, og Christensen må her være inne i en av sine beste musikalske stunder siden tiden med Garbarek og Jarrett. Nydelig! "Kontamplasjon" er akkurat det den utgir seg for å være, enkel, litt dvelende og aldeles fortryllende vakker. "Arv" er også gjort av pianisten selv, men er inspirert av Jobims "How Intensitive", Chopin`s "Preludium nr 1 i E-moll" og Brad Mehldaus "Exit Music". Det får så være, men i det trekkspillet kommer inn over Erland Dalens lydhøre trommer og Kjellemyrs dype bass, så fastslås det at dette er Kristin Skaare på sitt mest jazzete. Mmmmmmm. Det hele avrundes med Skaare og Hovlands "Epilog" - en mer enn verdig avslutning på en rund, liten, merkkelig ting det kommer himmelsk musikk ut av. Musikk til glede, trøst, forelskelse, høytid og fest. Avslutningsstrofen, hvor man vanligvis går ned i tonegangen og som gir en naturlig avslutning gjøres her ved at man går opp, slik at det hele avsluttes i noe som jeg oppfatter som et slags spørsmål. Originalt og fint, og som bare ber om et ekstranummer. Et ekstranummer vi nok må vente til en eller annen konsert med denne fantastiske, musikalske sammensetningen for å få oppleve. Hvis jeg noengang blir spurt om hvilke fem låter jeg vil ha i min begravelse, stiller Kristin Skaares nydelige komposisjoner svært langt opp på listen. For dette er musikk som går rett i ryggmargen. Si fra neste gang du skal låne Kulturkirken Jakob, Kristin. Hvis du trenger selskap av en lytter med øra på stilk, så kommer jeg!!!
– Jan Granlie
VAR-mt fra Skaare
Terningkast fem
Kristin Skaare er en musikant de aller fleste har hørt – uten at de kanskje vet det. Med «Var» forteller hun oss hvilken enorm stemme hun har.
Kari Bremnes skjønte det. Det gjorde også Rick Danko fra The Band, Björn Afzelius, Vamp, Herborg Kråkevik, Rita Eriksen, Halvdan Sivertsen, Knut Reiersrud, Onkel Tuka og mange andre storheter. Akkurat nå er det Anne Grete Preus som har sikra seg Kristin Skaares tjenester. Så mange oppegående artister kan vel ikke ta feil og det gjør de da heller ikke i tilfellet Kristin Skaare. Vi snakker nemlig om en av de aller mest inderlige og allsidige tangentbehandlerne innen et grenseløst musikklandskap kongeriket har å by på.
I et par tiår har pianisten, trekkspilleren, komponisten og arrangøren Kristin Skaare spilt ei viktig rolle i norsk musikkliv. Hun har åpenbart ikke hatt noe voldsomt behov for å stå lengst fremme i rekka sjøl – bortsett fra solo-debuten «Amoraroma» (for et navn/ord!) fra 1999 – har Skaare vært den tro tjeneren for alle de nevnte og mange andre. Heldigvis har ønsket eller behovet for å melde noe som er hennes eget meldt seg igjen de siste åra og «Var» har vokst fram sakte, men sikkert.
Kristin Skaare er oppvokst i kirkemiljøer. Derfor var ikke veien så lang til Kulturkirken Jakob og det flotte rommet der ga Skaare den roa og den stillheten hun søkte for at musikken skulle få vokse fram.
De 11 melodiene er enten mer eller mindre kjente salmer eller Skaares egne komposisjoner som også ofte har noe salmeaktig eller sakralt over seg. Skaare gir musikken og seg sjøl masse luft og rom og dette er musikk som vokser og vokser og vokser. Hun tar oss med inn i en fantastisk flott og melodisk klangverden og når hun har alliert seg med trommegigantene Jon Christensen og Erland Dahlen og basskjempen Bjørn Kjellemyr, så ligger veldig mye til rette for at «Var» skal bli en musikalsk reise med et tidløst stempel på seg.
Kristin Skaare forteller oss med «Var» at hun er i besittelse av noe helt unikt. De som vil unne seg sjøl eller andre i sin nærhet noe godt, varmt og inderlig når kveldene blir lange og mørke trenger ikke å lete videre.
– Tor Hammerø, Nettavisen
Grenselaust vakkert
Roald Helgheim, Dagsavisen
«Jag kan icke räkna dom alla» er ein svensk klassikar blant salmar. Som liten trudde Kristin Skaare det handla om matematikk. Det er den første songen på den vakraste plata denne hausten.
Dei salmekunnige vil vite at teksten er av Lina Sandell, og at det ho ikkje kan rekne opp er «de prov på Guds godhet jag rönt». For Kristin Skaare er det ein av songane som kom til henne då ho sette seg ved pianoet og leitte etter stilla, som det står.
Multiinstrumentalisten som på piano og trekkspel har medverka på mellom femti og hundre plater med kremen av norske artistar i alle sjangrar, som elles har ei merittliste av musikalske prosjekt ho har vore med på som fyller ei bok, som sjølv solodebuterte i 1999 med «Amoramorama» – ho var også den første kvinneleg pianisten på jazzlinja ved Institutt for Musikkvitenskap i Oslo. Om det er grunnen til at eg ein stad blir mint om Jan Johansson, er ikkje godt å seie, men musikken det gjeld heiter «Sakrale virvler», der komponisten Egil Hovland er innblanda, saman med eit vakkert finsk stykke frå 1500-talet.
GRENSELAUST
Dermed er sjangergrensene oppheva på dette albumet, der «Å Jesus du som fyller alt i alle» og «Leid milde ljos», vedunderleg vakkert tolka, er like naturlege å ha med som Skaare sine songar, nokre laga i samarbeid med andre, alle med noko sakralt i leten. At mange salmar høyrer til dei vakraste i heile songskatten, er noko musikarar veit. Same korleis dei blir spela, høyrer du at det er ein salme.
Kristin Skaare tolkar alt instrumentalt på albumet «Var», der ho har med Bjørn Kjellemyr på bass og Jon Christensen og Erland Dahlen vekselvis på trommer. Tankane ho har gjort seg rundt musikken, ein stad inspirert av Hans Børli, skriv ho om undervegs. På Åge Samuelsens «Å Jesus du som fyller alt i alle» brukar ho trekkspelet, på ein melodi «så vakker at jeg måtte gi den litt skygge». Slik er det på dette albumet eg aldri blir lei av, og eg avsluttar Lina Sandell: «Jag kan icke räkna dom alla. Men ack må jag tacka dess mer».